Familievernutvalget - høringsuttalelse

Stiftelsen Kirkens Familievern har avgitt høringsuttalelse til det regjeringsoppnevnte Familievernutvalget.

Familievernutvalget - høringsuttalelse

Fakta om Stiftelsen Kirkens Familievern (SKF)

Stiftelsen Kirkens Familievern (SKF) er en selvstendig diakonal stiftelse innen den norske kirke. Fire av medlemmene i styret er oppnevnt av Diakonhjemmet og ett medlem av Kirkerådet.

Stiftelsens formål er å yte hjelp til familier, par og enkeltpersoner der det foreligger vansker, konflikter eller kriser i familien, eller som ønsker å forebygge slike vansker knyttet til samliv og samhandling. Stiftelsen skal gjennom sin virksomhet styrke familie, ekteskap, foreldreskap, samliv og ensliges stilling i kirke og samfunn.

Virksomheten har en diakonal forankring og profil, og skal hjelpe klienter ut fra deres forutsetninger uansett sosial status, livsførsel, legning, religiøs tro eller politisk overbevisning.

Stiftelsen er etablert i alle deler av landet med 10 kontorer, og med enda flere lokasjoner. Ved årsskiftet 2018/19 hadde stiftelsen 175 ansatte. Omsetningen var på 115 mill. To av kontorene i stiftelsen har såkalt Spisskompetansemiljø etter oppdrag fra Bufdir.

 

Historie - bakgrunn

De første kirkelige familievernkontorene ble etablert på 50-tallet. De fleste ble stiftet av bispedømmeråd eller lokale menigheter/prostier. Alle kirkelige familievernkontorene var organisert i interesseorganisasjonen Kirkens Familievern (KF). Kontorene fikk etter hvert offentlig støtte på 60-tallet etter at kontorene ble godkjent med rett til å motta trygdekasserefusjoner. Kontorene var underlagt retningslinjer fastsatt av Sosialdepartementet, og de faglige kravene var de samme som ved de offentlige kontorene.

Parallelt ble det også etablert offentlige familievernkontor. Det såkalte tosporete-systemet har derfor eksistert helt siden familievernets oppstart i Norge. Det offentlige og kirkelige familievernet hadde fra starten ulik faglig bakgrunn og inspirasjon, og har etter hvert i dag likeverdige faglige tilbud til brukerne. 

På 1970-tallet var Kirkens Familievern pådrivere innen fagfeltet familievern for opplysningsarbeid, foredrags- og kursvirksomhet og tidsskriftsutgivelse. Kirkens Familievern etablerte utdanning innen familieterapi og hadde ansvaret for denne utdanningen frem til 1988, hvor den ble en del av Diakonhjemmets høgskoles tilbud (nå VID). Organisasjonen var pådrivere i forarbeidet og utarbeidelsen av Lov om familievern i 1997.

I 1997 vedtok Stortinget lov om Familievern. I forbindelse med lovarbeidet uttrykte departement at det var ønskelig med en tydeligere eierstruktur for de kirkelige kontorene, og de fleste ble derfor omdannet til stiftelser. For å tydeliggjøre de kirkelige kontorene sine felles interesser overfor myndighetene, ble SKF etablert i 2010. Kontorene hadde driftsavtaler med staten fra 1998, og etter etableringen av SKF har alle våre kontor nå likelydende løpende driftsavtaler, og får årlige tilskuddsbrev som fastsetter målkrav og finansiering for det enkelte budsjettår. Våre kontorer arbeider ut fra samme målkrav som de offentlige kontorene og rapporterer på lik linje med de offentlige kontorene til de regionale Bufetatskontorer. Driftsavtalene fastslår at stiftelsen kan ha sine egne inntekter og egne aktiviteter uavhengig av aktiviteten som følge av driftsavtalene. Vi har i hele perioden bidratt med faglig utvikling av fagfeltet.

 

Familievernutvalget har bedt om svar på en rekke spørsmål:

 

1.Hva mener dere er det viktigste utvalget drøfter og gir anbefalinger om i sin utredning?

 

SKF mener det er helt avgjørende å definere familievernets plass i velferdstjenestene som et selvstendig fagområde. Vi ser på familievernet som en forebyggende tjeneste som skal sikre at familiene klarer seg selv gjennom små og store kriser i sine relasjoner. Vi pleier å si at vi skal være et tilbud for vanlige folk med vanlige problem som skal møte høyt kvalifiserte fagfolk. Vi skal skape trygghet og gode relasjoner mellom menneskene i familien uansett hvordan den familien ser ut.

De senere år har vi sett at myndighetene ønsker å spisse tjenesten mot risikoutsatte familiegrupper. Det er viktig og riktig å støtte dem som trenger det mest. Imidlertid er vi bekymret for det forebyggende perspektivet.  Vi hører stadig oftere at familievernet er forebyggede barnevern, eller barnevernets forlengede arm. Opplevelsen er at kjerneoppgavene, å drive par- og familieterapi gradvis og over tid har blitt presset og fortrengt til fordel for nye oppgaver.

Dette bekymrer oss.  Ved at fokuset skifter, opplever vi at vi kommer for sent inn i mange saker og at det forebyggende perspektivet gjennom parterapi forvitrer. Når vi kommer sent inn, vil det være behov for flere timer hos oss for løse problemene som har fått utviklet seg. Forskning er klar på at kommer en tidlig inn, trenger en mindre behandling. En svært stor del av henvendelsene vi får handler om å få det bedre i parforholdet, eller få hjelp til å vurdere om en skal bryte opp eller ikke. Vi ønsker at parterapi får mer plass. F eks også ved at det etableres egne spisskompetansemiljø på dette området.

For oss er det viktig å understreke hvor viktig gode relasjoner er for folks helse. Svært mange tilbud til folk med problemer i dag, er hjelp til å løse individuelle problem. Da forsvinner ofte det systemiske tilbudet vi står for. De helende prosessene er noe som foregår mellom oss og ikke bare i oss.

Å skape trygge familierelasjoner er i et større perspektiv svært grunnleggende for et stabilt og trygt samfunn. Det er derfor en viktig samfunnsmessig oppgave å bevare denne unike spesialtjenesten som har et særlig perspektiv på forebyggende arbeid.

Familievernet har en stor egenverdi og tilbyr noe mer og noe annet enn andre tjenester gjør. Vi er bekymret for at fagfeltet blir utvannet og fragmentert, og blir definerte i forhold til barnevern heller enn som et eget fagfelt. Vi tror at sterk statlig styring, og/eller at staten tar over hele familievernet, over tid vil bety at en slik utvikling forsterkes.

SKF har årlig en samling for alle ansatte. Det har vært viktig for oss forankre innspillet vårt til Familievernutvalget i egen organisasjon. En helt tydelig tilbakemelding er at den tradisjonelle par- og familieterapien må styrkes.

 

2. Hva er det viktigste for eiere, ledere og ansatte når det gjelder rammevilkår, finansiering og styring?

 

Det viktigste for oss er at vi får fortsette som ideell stiftelse med vår egen identitet.

Dette må ha reelt innhold og det må være bærekraftig over tid.

Vi må ha handlingsrom for å utvikle vår egen identitet og til å kunne drive tjenesteutvikling.

Vi ønsker at det tosporete systemet med et offentlig spor og et ideelt spor, fortsetter.

 

Juridiske rammer

I fjor ble EØS-lovgivningen endret slik at det er et krav om at det offentliges kjøp av velferdstjenester som hovedregel skal konkurranseutsettes ved inngåelse av nye kontrakter. Det er to unntak fra dette kravet.

Det ene er om en kan definere tjenesteproduksjonen som det offentliges utvidete egenregi. Det er strenge krav til at det offentlige kan kontrollere virksomhetene som driver tjenesteproduksjonen nesten som om det var deres egen driftsorganisasjon. BLD og Bufdir har lagt dette til grunn for sitt syn.

Det andre unntaket er om en kan se på den private tjenesteproduksjonen som en løpende, kontinuerlig tjenesteavtale som har eksistert siden før EØS-regelverket ble endret. SKF legger dette til grunn som den juridiske rammen for vår drift.

Myndighetene og stiftelsen er dermed uenige om den juridiske rammen for virksomheten.

Vi mener dagens juridiske ramme, slik vi forstår den, er god. Det gir oss forutsigbarhet, og det vil gi myndighetene en tjenesteleverandør med høy kompetanse og solid erfaring fra feltet. Vi ønsker primært å fortsette driften innenfor en slik ramme.

Vi ønsker ikke et system med utvidet egenregi slik vi har fått det beskrevet i dialog med Bufdir.  Det fratar oss vår autonomi og framstår som uinteressant som driftsgrunnlag for stiftelsen. Vårt ideelle utgangspunkt vil da, slik vi ser det, være uten reelt innhold. Vi kan heller ikke se at dette er en juridisk ramme rundt virksomheten som over tid vil bidra til at vi har et tosporet familievern i Norge. Erfaringen vår de senere årene er at vi blir styrt på svært detaljert nivå og som ikke legger til rette for at vi kan drive tjenesteutvikling på en god måte til fordel for hele fagfeltet.

Dersom staten ikke åpner for vårt juridiske syn på rundt dette, vil vi heller at vår virksomhet konkurranseutsettes. Vi har merket oss at Næringsdepartementet høsten 2018 har hatt på høring et forslag om at konkurranseutsetting av velferdstjenester kan forbeholdes ideelle organisasjoner. Vi ønsker i tilfelle en slik form for konkurranse. Vi har avgitt egen høringsuttalelse i høringssaken. Vi understreker der at konkurransevilkårene må utarbeides på en slik måte at deltakere i en konkurranse sikres en ressurssituasjon til reelt å kunne ivareta det ideelle innholdet. Virke, som vi er medlem av, sier det samme i sin høringsuttalelse.

Om det er andre ideelle virksomheter som vil å delta i en slik konkurranse, ønsker vi det velkommen.

 

Flere fagmiljøer

SKF mener at familievernet blir bedre av at feltet har flere fagmiljøer. Det tosporete systemet har ført til at det har vært flere ulike miljøer som har diskutert og utviklet faget familievern. 

Faglige diskusjoner hvor ulike miljø og meninger må brytes mot hverandre, gir bedre kvalitet på tjenesten. Dette har preget situasjonen siden faget ble etablert på 50-tallet. SKF har flinke og kompetente fagfolk som leverer tjenester med høy kvalitet. Vi oppfatter det slik at det er bred enighet i fagfeltet om at det det er positivt at det finnes et kvalifisert fagmiljø utenfor det offentlige slik at alternative fagstemmer kan komme fram.

Sterke fagmiljøer som ikke er en del av statsforvaltningen, står friere til å ta opp og diskutere faglige og samfunnsmessige problemstillinger, og kan også i større grad teste ut nye metoder. Denne friheten er viktig for gjennomslagskraft både i forhold til det offentlige og politiske systemet, men også i forhold til offentligheten for øvrig.

SKF har et nært forhold til VID vitenskapelige høyskole som har lang erfaring fra utvikling av fagfeltet og utdanning av familieterapeuter. I dag er det bare VID som har utdanning på høyskolenivå i dette. Vi har avtale om å ta mot studenter til praksisplasser. Vi har også avtale om undervisning, veiledning og utviklingsarbeid gjennom samarbeidsprosjekter. SKF ønsker å styrke dette fagsamarbeidet til det beste for familievernet.

 

Verdimessig profil

SKF er en selvstendig diakonal stiftelse innen Den Norske kirke. Diakoni blir beskrevet som kirkens omsorgsarbeid og er preget av praktisk handling.

Å være diakonal betyr at en har en verdimessig forankring knyttet til hvorfor man ønsker å nå og hjelpe mennesker med problemer. Det betyr også at en har en åpenhet mot andre livssyn. Den største forskjellen til offentlig virksomhet er inspirasjonskilden en har for arbeidet, ikke fagligheten knyttet til yrkesutøvelsen. Verdiene våre skal prege arbeidet: respekt, vidsyn, vitalitet og håp. Verdier er viktige, og vi er selvfølgelig ikke alene om å arbeide med det som grunnlag.  Men vi mener at vår organisatoriske og verdimessige forankring er med på å bidra til et større mangfold i tjenesteproduksjonen enn samfunnet ellers ville ha fått gjennom kun statlig virksomhet.

Det er lang tradisjon for at verdimessig forankrete organisasjoner yter velferdstjenester i Norge. Historisk har det ofte vært gjennom slike organisasjoner at nye tjenester har oppstått og utviklet seg. SKF er et godt eksempel på det. Det er mange diakonale organisasjoner som leverer velferdstjenester til det offentlige, f eks Kirkens Bymisjon, Diakonhjemmet og Lovisenberg sykehus, Frelsesarmeen mv. De er alle preget av sin verdimessige forankring, og at tjenestene blir levert med høy faglig kvalitet. Dette er en verdi det er viktig for samfunnet å bevare.

Vi mener at forankringen vår viser seg igjen i hvilket fokus vi har på tjenesten og at vi også når andre grupper enn det det offentlige klarer alene. Et eksempel på det er dokumentert i SIK-rapport 2015:4 Minoritetsfamiliers tanker om og erfaringer med familierådgivning innad i og utenfor familien, som viser at vi når grupper av mennesker som av ulike grunner kan være skeptiske til statlige tjenester, og som også ønsker å søke hjelp i en organisasjon som er trosbevisst. Dette er verdifullt.

 

Mangfold

Det norske samfunnet blir mer mangfoldig. Vi velger i stadig større grad å leve annerledes enn hvordan vi tradisjonelt har sett på familielivet. Samfunnet består også av langt flere befolkningsgrupper med ulik tros- og kulturforankring enn den vi har hatt før. Dette kan gi store forskjeller i hvordan lokalsamfunnene i Norge er. I et slikt perspektiv mener SKF det er avgjørende å sikre allsidigheten i familievernet både organisatorisk og faglig. Vi kan med langt større frihet enn staten samhandle med andre organisasjoner, komme i kontakt med nye brukergrupper, og også fange opp nye behov for at familien, hvordan den nå ser ut, kan sikres gode relasjoner og stabilitet. SKF tror ikke at familievernet på samme måte kan tjene dette mangfoldet dersom tjenesten kun drives av statlige kontor. En sannsynlig utvikling kan også være at mange vil mene at de får bedre hjelp fra virksomheter utenfor den statlige finansieringsordningen, men da kan det være at mange ikke vil ta seg råd til å oppsøke kvalifiserte fagmiljøer.

Effektivitet

En privat stiftelse har noen særtrekk som det offentlige vil tjent med er en del av tjenesteytelsen. SKF har en liten, men effektiv organisasjon og bruker lite ressurser til administrasjon. Vi har kortere beslutningslinjer og evne til å snu oss raskere enn det en offentlig etat har mulighet til. Vi har gjennom årene dokumentert å ha vært en pioner på området og at vi lettere kan drive innovativ tjenesteutvikling og teste ut nye tjenester når klientene har behov for det. Vi er, og kan være, en ressurs for myndighetene til å kunne prøve ut nye ting. Dette bør samfunnet ta vare på.

Stabilitet

Det to-sporete systemet har tjent familievernet svært godt. Det skal gode begrunnelser til for å gjøre store endringer i hvordan tjenesten er organisert i dag når det ikke er påvist at de kirkelige kontorene yter mangelfulle tjenester. Ved en statlig overtakelse av opp mot 40 % av familievernet, statliggjøres en tjeneste som siden starten på 50-tallet for en vesentlig del har vært driftet og utviklet av private, ideelle virksomheter. Det er vanskelig å se en god faglig begrunnelse for dette. 

I denne sammenheng viser vi til at det på andre områder innenfor velferden tverrpolitisk er lagt til grunn at ideelle virksomheter skal ha en betydelig plass i tjenesteproduksjonen. Et eksempel på det er det enstemmige vedtaket fra Stortinget om at inntil 40 % av det institusjonelle barnevernet skal være forbehold ideelle virksomheter.

 

3.Har dere forslag til hvordan familieverntjenestene kan gjøres mer tilgjengelig og bedre tilpasset nye brukergrupper?

 

Familieverntjenesten er fremdeles en noe «skjult» tjeneste. En god del handler om å gjøre bedre informasjonsarbeid enn i dag. Dette har fått mer fokus i det siste, og krever kontinuerlig satsing og oppfølging.

 

Viktigst er at vi opprettholder at det skal være lav terskel for å komme, og at en skal møte høyt kvalifiserte fagmennesker.

 

Vi opplever at mange brukere forveksler oss med andre tjenester, kanskje særlig barnevernet. Det oppleves som problematisk. Flere av våre ansatte mener at det kunne være interessant å skifte navn fra familievern for å unngå denne forvekslingen.

Familiene i dag er mangfoldige. Familiene lever i svært mange forskjellige miljø landet rundt. Gode og tilpassede tjenester som skal oppleves relevante, må sikre at vi har kompetanse til å forholde oss til disse forskjellene.  Den beste måten å sikre dette brukerperspektivet på, er å aktivt legge til rette for fagdialog med dem som treffer mennesker hver eneste dag. Dette sikrer god fagutvikling nedenfra. I dag kan nok kompetanseutviklingen i familieverntjenesten bli oppfattet som noe topptung, og det kan være fare for at brukerperspektivet ikke blir godt nok ivaretatt.

Vi tror vi har noen særtrekk som kan sikre god fag- og tjenesteutvikling. Vi har f. eks. dokumentert gjennom egen forskning (SIK-rapport 2015:4) minoritetsbefolkningens generelle skepsis til offentlige tjenester og opplevelsen av å ikke bli forstått.  I denne studien kommer det også fram at det kan oppleves tryggere å komme til en ideell stiftelse enn til et offentlig kontor. Dette kan tyde på at vi med vår verdimessige forankring i noen tilfeller lettere kan nå mennesker i disse gruppene.

Den ideelle forankringen vår kan også være en styrke for å kunne lete opp mennesker og miljøer som faller utenfor, eller ikke oppsøker våre tjenester på egen hånd. I denne sammenheng er det viktig å kjenne lokalmiljøet en betjener godt.

Vi ser også at fordi familievernet ikke er så godt kjent, så får barnevernet for mange bekymringsmeldinger som opptar deres kapasitet, og som heller kunne ha vært rutet til familievernet. Bedre informasjonsarbeid kan bedre denne situasjonen.

Det er noen dilemmaer knyttet til å gjøre det enklere å ta kontakt med familievernet. Det mest åpenbare er at det ikke er kapasitet og ressurser til å kunne ta mot så mange flere klienter enn det vi gjør nå. Allerede i dag er det mange som ikke får time ved et familievernkontor fordi de ikke tilhører en prioritert gruppe. Et eksempel er par uten hjemmeboende barn. Dette synes vi er bekymringsfullt, og vil over tid føre til at det bare er de mer kritiske sakene som får timer hos oss. Dette vil gå på bekostning av det forebyggende preget tjenesten har i dag.

 

4.Hvordan samarbeider deres kontorer med andre aktører?

 

SKF og alle kontorene våre har en rekke ulike samarbeidspartnere avhengig av hvor i landet vi er lokalisert.

En viktig samarbeidspartner for oss er kommunene som sogner til våre kontor. Kommunene vi er i har forskjellige fagtjenester og kapasitet basert på deres lokale behov og kompetanse. Derfor vil våre samarbeidspartnere være tilpasset lokalt tilbud. For oss er det viktig å være i tett kontakt tjenester som gjør at vi kommer tidlig i kontakt med familier som har problemer,  f eks helsestasjoner, barne- og ungdomskontor osv.

Samarbeidet kan ha form av samlokalisering, fagsamarbeid om konkrete klienter, utveksling av informasjon og oppdatering på hverandres tjenester, planlegging og gjennomføring av kurs og andre arrangementer osv.

Vi har også samarbeid med andre fagmiljøer, både systematisk og regulært samarbeid, og mer sporadisk samarbeid når det er formålstjenlig. Vi samarbeider f eks tett med domstolene med sikte på å unngå at samvær med barn skal avgjøres ved dom, men heller som følge av mekling via våre tjenester. Vi har en egen samarbeidsavtale med VID vitenskapelig om praksisplasser for deres familievernstudenter. Vi har også avtale om undervisning, veiledning og utviklingsarbeid gjennom samarbeidsprosjekter. SKF ønsker å styrke dette fagsamarbeidet til det beste for familievernet.

 

 

5.Hvordan kan deres kontorers forebyggende arbeid styrkes?

 

Vi tror det er to viktige innsatsområder her:

Familievernets kjernekompetanse:

Som tidligere nevnt er vi bekymret for at vi i større grad enn før ikke får brukt nok tid på parterapi. At fokus skifter over på saker med høyt konfliktnivå og såkalt forebyggende barnevern, betyr at vi ofte kommer for sent inn i arbeidet med å forebygge. Det er en utvikling som bør stanses. Den beste måten å gjøre det på, er å sørge for at kontorene tilføres tilstrekkelig med ressurser til faktisk å holde fokus på det forebyggende arbeidet.

Økt satsing på grupper og kurs

Vi arrangere hvert år en rekke ulike kurs: Foreldreveiledningskurs, samlivskurs (såkalte Bufferkurs), sinnemestringskurs, kurs/samtalemøter for foreldre som har mistet omsorg for barn, parkurs for førstegangsforeldre osv.

Vi arrangerer også åpne møter på egen hånd og i samarbeid med andre. Eksempel kan være møter om kjærlighetens kår og ungdom og seksualitet.

Vi viser for øvrig til det som står under spørsmål 1 og 3.

 

6.Hvordan ser dere på dagens balanse mellom kjerneoppgavene og de nye oppgavene?

 

SKF er generelt bekymret for at antall kompliserte saker, høykonflikt og voldssaker øker. Slike saker krever f eks at det er to eller flere terapeuter med i en terapitime, og sakene vil også kreve flere timer og ofte gå over lang tid. Dette er ressurskrevende.  

Så lenge ressursene til kontorene ikke øker, betyr dette at det vi vurderer som kjernevirksomheten – par- og familieterapi, vil bli fortrengt.  Over tid betyr dette at familievernets karakter som en forebyggende tjeneste målrettet til vanlige folk med vanlige problemer, endres substansielt. Allerede i dag ser vi at det må gjøres strenge prioriteringer ved inntak av nye saker med den følge at mange som søker hjelp til sine familieproblemer, ikke får det, evt må søke hjelp hos private behandlere. En slik utvikling kan bety at ressurssvake familier ikke får hjelp før problemene har utviklet seg til å bli kompliserte saker med høyt konfliktnivå.

 

7.Opplever dere at det som måles er det som bør måles? Hvordan fungerer styringsdialogen?

 

SKF mener det er rom for forbedringer i hvordan målene for virksomheten måles.

Samlet sett er det et stort antall saker det skal rapporteres på knyttet til konkrete oppdrag, ulike tiltak kontoret skal gjennomføre, styringsparameter samt økonomi og personaloppfølging. Vi mener det burde være langt færre mål og rapporteringer enn i dag, og at disse i større grad burde være innrettet mot å sikre kvalitet i tjenesten. I dag er det i all hovedsak kvantitet på tjenesten som måles.

Det gjøres i tillegg mye arbeid i tjenesten i dag som ikke måles, men som anses som en viktig del av arbeidet som må gjøres på et familievernkontor (møter, mye fagutvikling som ikke registreres, rådgivning og avklaringer på telefon, korrespondanse, svar på anmodninger fra barneverntjenesten og utforming av bekymringsmeldinger m.m.).

Tjenesten opplever at det er for lav kvalitet i FADO som statistikksystem og i hvordan systemet beregner måltall.

 

Den konkrete styringsdialogen skjer mellom det enkelte familievernkontor og Bufetat i de fem regionene. Styringsdialogen knyttet til oppfølging av kontorenes årlige tilskuddsbrev fungerer i store trekk bra. Det er begrenset dialog mellom myndighetene og SKF sentralt.

SKF har ett organisasjonsnummer. Formelt er det derfor stiftelsen som sådan som inngår driftsavtalene med staten gjennom regionene i Bufetat.

SKF har familievernkontor i alle regioner, og har dermed også rapporteringsansvar til alle regionene. Selv om det er stort samsvar i krav regionene i mellom, er det likevel klare forskjeller i hvordan regionene følger opp driftsavtalene og de enkelte kontorene. Særlig er det forskjeller i hvordan økonomihåndteringen følges opp.

Et hovedinntrykk er at Bufetat har et ganske detaljert oppfølgingsregime hvor våre kontor må søke om, og få tillatelse til, selv mindre budsjettjusteringer gjennom året. Dette framstår som uhensiktsmessig og lite effektivt.

Vi opplever også at det er ulikt kompetansenivå regionene imellom i forståelsen av hva det vil si at vi som stiftelse følger regnskapslovens regler, og at vi ikke følger kontantprinsippet som staten gjør. I og med at alle ubrukte midler må sendes tilbake til oppdragsgiver ved årets slutt, samt at vi selv står ansvarlig for alt merforbruk, er det nødvendig for oss å drive svært konservativ budsjettering og stram budsjettoppfølging. Det er i utgangspunktet fornuftig, men betyr også at det hvert år er en risiko for at ressurser som heller enn å bli tilbakeført til staten, kunne ha blitt brukt på konkret klientoppfølging. Vi har også merket oss at det regelmessig blir bevilget uplanlagte ekstraressurser til våre kontor helt i slutten av budsjettåret, og som vi ikke da har mulighet til å nyttiggjøre oss. Dette framstår som lite hensiktsmessig.

Noe av utfordringen knyttet til styringsdialog om økonomi, gjelder hvordan vi skal håndtere historiske pensjonsforpliktelser. Dette ser nå ut til å ha funnet sin løsning ved at Bufdir har bekreftet at staten tar dette ansvaret.

Bufetat region øst har en forenklet måte å styre økonomien på hvor hvert kontor får tildelt driftsmidler utregnet på bakgrunn av befolkningsgrunnlag, og hvor kontorene selv håndterer økonomien uten detaljert oppfølging. Vi vil anbefale at alle regionen har en slik tilnærming til økonomistyring. Vi understreker imidlertid at det må utarbeides generelle parameter for budsjettfordeling som ivaretar en grunnbemanning- og finansiering av små kontor, og også merkostnader ved utekontor. Utregning kun på bakgrunn av befolkningstall framstår ikke som fornuftig.

For å sikre en effektiv bruk av midler, vil det for oss som stiftelse være hensiktsmessig at vi i tillegg til å være ansvarlige for merforbruk det enkelte år, også får mulighet til å beholde mindreforbruk. Slik økonomioppfølgingen er i dag, mener vi at vi påføres en stor økonomisk risiko som vi i svært liten grad har mulighet til å påvirke. Over tid vil dette også systematisk tappe stiftelsen for ressurser. Dette er særlig alvorlig siden vi i svært begrenset grad har mulighet til selv å skape egne inntekter slik avtaleregimet er i dag. Dersom vi får ansvar for både mer- og mindreforbruk, kan vi lettere håndtere denne risikoen. I det minste vil det være en fordel om en kunne se økonomien mellom våre kontorer i den enkelte region i sammenheng.

I og med at vi er en selvstendig stiftelse med arbeidsgiveransvar for våre ansatte, legger vi til grunn at det ikke skal være nødvendig med rapportering på spørsmål som er knyttet til personalforvaltning, lederutvikling mv.

Lederne ved stiftelsens kontor deltar på ledermøter i regionene tilnærmet på samme måte som etatens egne kontorledere. Dette sikrer lik oppfølging av oppdragsbrev og kvalitet, men betyr også at det kan være en uklarhet i hvem som har ansvar for tjenesteytelsen, og også redusere stiftelsens ideelle særpreg.

Fra 2018 har SKF vært sikret en sentral finansiering av fellesfunksjoner. Stortinget besluttet (Innst 14S (2017-2018) at dette tilskuddet skulle gå til oppgaver knyttet til personalforvaltning, økonomistyring og organisasjonsutvikling for familievernkontorene som er tilsluttet SKF. Tilskuddet skal også sikre at det kirkelige familievernet gis mulighet til å ivareta eget særpreg og behov for sentral administrasjon og ledelse. Tilskuddet til dekning av utgifter i sentralleddet i SKF er 4,5 pst. av totaltilskuddet til familievernkontorene tilsluttet SKF som for 2018 utgjorde 5,6 mill. Det foreligger ingen sentral avtale mellom SKF og Bufdir for dette, men følges opp fra staten gjennom eget tilskudd. Det vil være en trygghet for stiftelsens selvstendighet at det utarbeides en egen avtale som sikrer at Stortingets føringer blir fulgt opp. Prosentsatsen på 4,5 % synes lav sett i lys av at Stiftelsen har 175 ansatte og har kontorer over hele landet. Bevilgede midler gir i dag mulighet for 1,8 årsverk samt innleide tjenester for personalforvaltning. Dette synes lavt sett i lys av hva andre sammenlignbare virksomheter trenger for slike oppgaver.

 

8. Gir familievernet etter deres syn et likeverdig tilbud i dag?
 

Det er gjennomført generelle brukerundersøkelser for familievernet. Brukerundersøkelsene viser at vi ikke når fram til alle som kunne hatt glede av tilbudet.  Dette kommer dels av at tilbudet ved familievernet ikke er så godt kjent, og dels av at en ikke forstår hva tilbudet går ut på, f eks forveksles det med barnevern. Familievernet når også i for liten grad ut til mennesker som kanskje ikke så lett klarer å orientere seg i hvilke tilbud som er tilgjengelige; personer med minoritetsbakgrunn og mennesker med lavere utdanning. Inntrykket er likevel at vi i større grad enn før når fram til nye grupper.

I denne sammenheng er det også viktig å legge til rette for at det er forskjeller i tilbudet fra de ulike kontorene. Det er store ulikheter i hvordan lokalmiljøene er fra sted til sted der vi er lokalisert, og tilbudene må også få mulighet til å innrettes til å håndtere slike forskjeller.

 

9. Bør det åpnes for at andre ideelle aktører enn dagens kan tilby familieverntjenester?

 

Vårt primære ønske er å fortsette med driftsavtaler som i dag, og på en slik måte at vår selvstendighet ivaretas. Vi viser til spørsmål 2.

Som nevnt under punkt 2, er vi åpne for at familievernets tjenester konkurranseutsettes dersom vi ikke kan fortsette innenfor dagens juridiske rammer slik vi forstår dem. Vi ønsker da at konkurransen begrenses til ideelle virksomheter. Vi viser i denne sammenheng til vår høringsuttalelse til Forslag til ny forskriftsbestemmelse om adgangen til å reservere anskaffelser av helse- og sosialtjenester for ideelle organisasjoner. (Vedlegg 1)

 

10. Utvalget skal som en del av mandatet vurdere hva som er den hensiktsmessige organiseringen av familievernets oppgaver, herunder om det vil være hensiktsmessig å flytte oppgaver mellom forvaltningsnivåer. Regjeringen vil vurdere organiseringen av familieverntjenesten på bakgrunn av utvalgets utredning. Har dere synspunkter på dette?

 

Vi tror det er fornuftig å beholde familievernet som en tjeneste staten har ansvaret for. Det er langt fra familievernkontor i alle kommuner i dag. Ofte betjener ett kontor 4-5 kommuner gjennom bruk av såkalte utekontor. Dersom kommuner eller regioner tar over, tror vi at det blir mer krevende enn i dag å sørge for at tjenestene når alle på noenlunde likt vis.

Dersom familievernet blir en kommunal tjeneste, tror vi at fagmiljøene kan bli for små slik at kommuner vil slå tjenesten sammen med andre fagtjenester, f eks barnevernet. Da vil vår bekymring om at fagfeltet familievern forvitrer, bli forsterket.

I dag er det god fagutvikling på tvers av kontorene som sogner til de ulike regionene i Bufetat. Dette sikrer faglig dialog og utvikling på tvers av kommuner, fylker og landsdeler. Dette vil ikke på samme måte kunne videreføres om tjenesten flyttes til et annet forvaltningsnivå.

 

11. Mener dere meklingsordningen fungerer godt i dag? Bør det gjøres endringer? Hva er fordelene og ulempene ved å gjøre ordningen frivillig?

 

Meklingsordningen fungerer bra i dag, og har fått et løft etter implementering av digitaliserings- og differensieringsprosjektet., og utvidet krav til opplæring og vedlikehold av meklingskompetansen.

Det er viktig at de endringen som er foretatt, nå får satt seg i organisasjonen. Det vil være bra med en videre utvikling av innholdet i meklingen, slik at innholdet er i tråd med forskning feltet og samfunnstrender. Dette er spesielt aktuelt når det gjelder avtalene for de minste barna.

Et argument for å gjøre ordningen frivillig, er at foreldre som på egen hånd klarer å komme fram til løsning, bør få muligheten til det. Det vil samtidig spare samfunnet for ressurser. 

Ulempen ved en frivillig ordning er at det i praksis vil bety at mange barn og foreldre i praksis mister en anledning til å drøfte med en fagperson familiens situasjon i en tid med store forandringer. Vi vet også at for mange innebærer meklingen en første kontakt med familievernet, og vi ser at det også gjør det lettere for dem å benytte tjenesten om de får behov for bistand senere.

Det har vært et uttalt mål at de som trenger meklingen mest (foreldrene med et høyt konfliktnivå mellom seg), også er de som skal få tettest oppfølging. Dersom meklingen gjøres frivillig, vil kanskje enten en, eller begge, velge bort dette tilbudet.

En alternativ ordning for å løse dette dilemmaet, vil være en type behovsprøving – med det resultat at noen ”slipper” mens andre pålegges mekling. En slik todeling vil ikke være ønskelig.

En fortsatt obligatorisk meklingstime støttes.

Et annet spørsmål er om en bør kreve flere meklingstimer for de foreldrene som ønsker en rettssak. Dette må i så fall forankres i forskrifter og lovverk.

 

 

 

12. Hva er deres erfaring med og synspunkter på samtaler med barn og annen ivaretakelse av barn i familieverntjenesten?

 

Erfaringene er gode, tjenesten snakker med mange flere barn i dag enn før. Dette er en god utvikling.  Samtidig er erfaringen at samtalene må gjennomføres på en god måte, og være basert på begge foreldres samtykke og at barnet ønsker å komme. Da fungerer samtalene best, og er også best for barnet.

Tilbud om å ha med barn ved mekling bør gis alle (i riktig alder), men ikke gjøres obligatorisk. I den fasen vi er i nå, er det fokus på økt antall barn med ved meklingssaker. Det er viktig for å øke oppmerksomheten om dette. Vi understreker at det viktigste er at familievernet arbeider med innholdet i hva vi skal snakke med barn om.

 

13. Har dere andre innspill, forslag og råd til familievernutvalget?

 

Vi mener at vi gjennom svar på øvrige spørsmål i dette dokumentet, samt deltakelse på møte med utvalget, har fått gitt uttrykk for de viktigste synspunktene våre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Aktuelt

SIK- rapport

Kirkens familievenn har fått utarbeidet en rapport om minoritetsfamiliers oppfatning av familievernet.

Det går bra

Det var hun som hadde tatt kontakt. Paret ønsket parterapi. De hadde hatt en periode med mye krangling, og orket ikke ha det sånn lenger.

Familiens betydning

I jula 2015 deltok statsråd Solveig Horne, biskop Solveig Fiske, forfatter Edvard Hoem og blomsterhandler Finn Schjøll i en informasjonsfilm om familien.