Jul i to hus

«Men hva med jul?» Mange foreldre i bruddfase kjenner det spørsmålet. Det setter seg i magen, ja hvordan blir det? Feire sammen, klistre på smilet å late som alt er greit? Feire med barna, måtte trøste dem fordi de savner eller tenker på den andre forelderen? Eller selv feire uten barna, blir det jul da? Hva er riktig, hva er best for barna? Hva vil barna egentlig?

Jul i to hus

Igjen må vi lete i oss selv, i egne tradisjoner og måter å gjøre ting på. Og så må vi lytte, til oss selv, til barna og til eks-partneren. Kanskje er det noen nye måter å gjøre det på, noen nye tradisjoner som skal lages.  Å lytte kan være vanskelig når følelsene blir sterke, da er det liksom bare følelsene som får plass. Jul bringer med seg mye følelser for mange, det skal være fint, koselig og vi skal være sammen. Kan det bli fint om vi ikke er sammen som før? Fasiten på hvordan en skal gjøre det finnes ikke. Løsningene må letes frem, da kan det noen ganger være fint at noen stiller spørsmålene som gjør at mulighetene og løsningene blir synlige. Terapeuten på familievernkontoret spør, men svarene finnes hos foreldrene, det er de som kjenner barna og familien. Barna da, hva vil de, kan vi spørre dem? Barna kan spørres, men de må være fri til å svare. Hvordan blir det for far hvis jeg sier at jeg ikke vil at den nye kjæresten hans skal være hos oss på julaften lurer Trine 8 år. Far blir liksom så stresset når hun er der.  Kanskje han blir lei seg, eller sint hvis jeg sier noe, han liker jo kjæresten sin så godt undrer Trine. Noen barn syns at det er vanskelig å formidle seg, terapeuten på familievernkontoret kan hjelpe. Hjelpe ved å støtte opp om det barnet sier. Få tak i meningen med det barnet sier ved å reformulere, er det slik Trine at du liksom syns at far blir litt annerledes når kjæresten er der? Og så på julaften er det litt viktig at han er som vanlig siden det er en spesiell dag? Trine nikker, jeg vil bare at det skal være oss som jeg kjenner liksom sier hun. Terapeuten hjelper far å ta imot budskapet, det har skjedd mye den siste tiden sier terapeuten, nye folk innebærer en del uro, kanskje det ikke handler om kjæresten din, men om trygghet og behov for ro? Hvordan kan dere gjøre dette? Tempoet dras ned, tid blir viktig. Å bruke tid på å finne ut hva som blir best for alle, kjenne etter og lytte.

Å være sammen med eks-partneren på julaften kan være en god ide for noen, dersom det er tradisjoner å hvile i, dersom det er støttende slektninger tilstede, dersom det er en gjensidig respekt og dersom følelsene knyttet til bruddet og eks-partneren ikke er så vonde at det ikke er til å bære. Vi klarer det i noen timer, sier noen, for barnas skyld. Så lenge rammene er tilstede så kan det være veldig fint for barna, om stemningen kan være naturlig. Det blir viktig å legge listen slik at det er mulig for begge foreldre å være i det. Vi er sammen fra 17-21, men ikke 11-23 for eksempel.

Noen feirer sammen det første året, de første årene, de færreste gjør det til en fast tradisjon. Julen deles. Julaften i år blir hos mor, vi skulle dratt til hennes foreldre dette året uansett, søskenbarna kommer også dit dette året sier far. Det gir mening, å holde på tradisjonene, på rytmen. Neste år blir det julefeiring hos far, da blir det sammen med farmor og tante Nina. Det gjør litt godt, å holde på noe av det faste, noe som var der fra før av. Vi har jo noen tradisjoner, vi har jo noen måter å gjøre ting på, det som funker og som vi kan videreføre beholder vi. Kanskje gir det litt trygghet for barna, at tradisjonene består? Men hva med juleselskapet 2.juledag hos onkel Tore og tante Anne, dit kommer jo hele slekta, ungene elsker det jo, skal de bare få være med på det annethvert år nå? sier far. Mor kjenner etter i seg selv, hun husker alle selskapene hos Tore og Anne, og vet at barna syns det er gøy. Klart de skal være med på det sier hun, det får vi til. Men hvordan blir det når barna drar, hun vet at det vil kjennes litt tomt, litt vondt. Ikke å se dem løpe rundt juletreet, gleden i ansiktet når onkel Tore kler seg ut som julenisse. Hun blir trist, kanskje hun rett og slett skal spørre om barna heller vil være hjemme hos henne den dagen, det blir jo så bråkete hos onkel Tore, og er de ikke egentlig litt store for de der julenissegreiene nå? Følelsene, redsel for savn og tomhet tar over. Disse følelsene, savn, redsel, tristhet og frustrasjon møter terapeuten hos foreldre på familievernkontoret, og de aktiveres kanskje litt ekstra ved høytider. Terapeuten kan hjelpe foreldrene å stå i det. Som i eksempelet over, mor trenger å sortere i følelsene sine, hva er mitt og hva er barnas. Barna trenger at mor tar ansvar for følelsene sine, slik kan de lettere vise sine.  Dersom de skal i selskap trenger de at hun sier kos dere mens hun smiler, litt sånn vanlig. Da blir det liksom litt lettere å kose seg. Jeg savner dere når dere er borte sier mor, men så gleder jeg meg til dere kommer igjen, og så skal jeg kose meg sammen med Kari og Bente. At barna vet noe om hva mor skal gjøre når de er med far kjennes liksom litt greit ut, da kan bekymringen for at mor kanskje er lei seg slippes for de vet at hun ikke er alene hvis hun er lei seg, og så vet de at hun liker å være sammen med Kari og Bente. De vil sende et bilde av onkel Tore i nissekostyme til henne, han ser så morsom ut. Det gleder jeg meg til sier mor. Barna savner nok mor når de feirer jul med far og hans familie, men hun hjelper dem. Hjelper dem å ha det fint, å kunne fri seg fra bekymring og savn, og hjelper dem slik at julen henger sammen. Familien er ikke sammen som før, men barna kan snakke med henne om det som skjer hos far, hun blir ikke rar i ansiktet, men stiller oppfølgingsspørsmål når de forteller noe og sier det høres fint ut. Slik kan det fortsette å være en barndom, selv om den leves i to hus.

Aktuelt

SIK- rapport

Kirkens familievenn har fått utarbeidet en rapport om minoritetsfamiliers oppfatning av familievernet.

Familievernutvalget - høringsuttalelse

Stiftelsen Kirkens Familievern har avgitt høringsuttalelse til det regjeringsoppnevnte Familievernutvalget.

Det går bra

Det var hun som hadde tatt kontakt. Paret ønsket parterapi. De hadde hatt en periode med mye krangling, og orket ikke ha det sånn lenger.