Sol på skolen – en historie

Hvordan løse foreldrekonflikt om hvor barnet skal begynne på skole?

Sol på skolen – en historie

Sol er 5 år. Til høsten skal hun begynne på skolen og det gleder hun seg veldig til. Hun skal få velge seg ryggsekk, lære seg å lese og få nye venner. Det Sol ikke liker er at mamma og pappa ikke blir enige om hvilken skole hun skal gå på. Nå har de kranglet om dette så mange ganger at de har blitt uvenner. Sol er redd for at de aldri kommer til å bli venner igjen, for de er skikkelig sure når de ser hverandre. Heldigvis krangler de ikke mer, men det ser ut som de hater hverandre. Sol kjenner en grueklump i magen og vet ikke hvordan dette kommer til å gå. Det er best hun ikke spør hverken mamma eller pappa om skolen, da ser hun bare de sinte øynene og de høye stemmene. 

På familievernkontoret treffer vi mange foreldre i konflikt. Enten i meklinger eller som vanskelige samarbeidssaker.

Sols far ringer familievernkontoret. Han er sliten og motløs av all kranglingen med moren til Sol. De er enige om å møte sammen. Sols mor sover nesten ikke natten før møtet, hun er urolig og kvalm. Sols mor og far sitter nervøse på hver sin del av venterommet når jeg kommer for å hente dem inn på mitt kontor.

Min forhåndsinformasjon er at foreldrene er uenige om hvor datteren Sol skal begynne på skole. Jeg ønsker dem velkommen og minner dem om at jeg er mekler og ikke dommer. Jeg har ingen beslutningsmyndighet. De er foreldre til samme barn og ikke parter i en interessekonflikt.

 

Først hører jeg med Sols far hvor han tenker det er best for Sol å gå på skole:

«Vi har en avtale om at vi begge må bo i samme skolekrets for at Sol enkelt kan gå til skolen fra begge hjem. Moren må selv ta konsekvensen av at hun har brutt avtalen og flyttet 5 km unna.»

«6 av barna i barnehagen skal begynne i samme klasse som Sol, det er trygt for henne å kjenne noen andre barn, lettere å lykkes med venner.»

«Hun bare flyttet uten å snakke med meg om det, jeg stoler ikke på henne lenger, hvor kommer hun til å flytte neste gang?»

 

Så hører jeg med Sols mor hvor hun tenker det er best for Sol å gå på skole:

«Det er 2 år siden vi signerte avtalen og mye har endret seg siden den gang.»

«Vi har alltid ønsket å flytte til det strøket jeg nå bor i, men ingen av oss har hatt penger til det. Nå har jeg fått muligheten etter at jeg fikk ny samboer.»

«Vind skole er mye mindre og hyggeligere enn Regn skole. Jeg vil at Sol skal gå på en skole med høy kvalitet fremfor en skole med mange problemelever.»

«Jeg har hørt at lærerne der er veldig flinke også, det betyr jo aller mest»

Jeg har møtt Sol sine foreldre som sitter og argumenter seg varme og enda sikrere i sin fastlåste posisjon. Begge foreldrene er skråsikre i sin sak og begge foreldre har svært gode og fornuftige argumenter for sitt syn.

Her kommer uenigheten saklig til uttrykk. Ved at mekler intervjuer en forelder av gangen er det lettere å holde seg på den saklige siden av streken. Dersom samtalen går fritt, har det mye lettere for å utarte seg, som dette:

Far: «Du har aldri holdt avtaler i hele ditt liv, hvorfor er jeg forundret over at du bryter enda en?»

Mor: «Og det snakker du om, som aldri har stilt opp på en dugnad engang, den slags drittjobb overlater du til meg.»

Far: «Og nå er det plutselig ikke fint nok å gå på Regn skole, nå som du har fått deg Audi!»

Denne vendingen kan en samtale ta på få sekunder. Som meklere forsøker vi å stoppe usaklighet umiddelbart. Vi vet overdrivelser, sarkasme, latterliggjøring eller utskjelling er som å helle bensin på bålet. Temperaturen stiger, pulsen øker, følelsene tar styringen.

Foreldre må selv ta ansvar for hva de sier i en foreldresamtale på familievernkontoret og ellers. Selv om de er sinte, slitne, redde, fortvilet – foreldre må oppføre seg ordentlig overfor hverandre skal de få til å være gode foreldre for barna sine.

Hold dere til saklig tale og til saken.

Mekler vil hjelpe foreldre til å lytte til hverandre og bevege seg ut av ensrettet tankegang. Jeg stiller begge foreldre «tenk deg at» spørsmål som handler om å se det positive i den andres forslag.

 

Jeg spør Sols mor:

«Hvis du ser for deg at Sol er kommet godt i gang med skolehverdagen på Regn skole og hun trives og er en glad skole jente. Hva kan ha bidratt til denne trivselen, slik du ser det?»

«Det har sikkert vært en fordel å gå i klassen til flere hun kjenner fra før. Jeg får kjørt henne til SFO i mine uker, det er jo altfor langt for henne å gå foreløpig. Det viktigste bidraget ville nok vært at faren og jeg ikke behøvde å krangle mer om skole. Klart det er godt for Sol at vi er kommet til enighet – det er nok det aller viktigste for henne.»

 

Så spør jeg Sols far om det samme:

«Vind skole er liten og oversiktlig, det er sikkert ideelt for 1.klassinger der. Hun ville nok finne venner fort. Det er jo at hun har det bra og trives, som er det viktigste.»

Når foreldre får til å ta noen skritt ut fra sitt syn på saken og se for seg også en annen type løsning enn den de selv ønsker, får de øye på mer. Samtalen kan bevege seg bort fra «jeg har rett/du tar feil» til å nyansere fordeler og ulemper, muligheter og begrensninger.

Når to ulike alternativ ikke lenger fremstår som himmel og helvete, senkes skuldrene på foreldre. Mye uenighet baserer seg på frykt for at barna ikke skal ha det bra. Når denne frykten fører foreldre inn i krig så er det krigen som fører til at barnet ikke har det bra. Det er lett for alle rundt å se. Foreldre i krig skaper mistrivsel og utrygghet hos barn. I kampens midte får ikke foreldrene tilstrekkelig øye på det selv.

Sett dere inn i hverandres tanker om barnets beste

Hvis dere i tillegg kan verdsette den andres tanker som klok omtanke, fordufter krigen. Det er bare flere måter å gjøre ting på. Kan foreldre snakke seg ut av krigssonen og inn i et landskap hvor det hele handler om alternative løsninger har foreldre gitt hverandre respekt og står betydelig nærmere en løsning som kan frigjøre barnet.

Meklere kan bruke barneperspektivet for å dempe konflikter mellom foreldre. Slik samtalen forløp med foreldrene til Sol ser vi at når de inviteres til å se for seg at Sol trives på både Vind og Regn skole – da ser de for seg sin glade datter i skolegården og innser at det er likegyldig for henne om skolen heter Vind eller Regn. De ser også at selve konflikten om valg av skole er det vanskeligste for Sol.

På familievernkontoret møter vi foreldre i langvarig konflikt. Klimaet mellom mamma og pappa blir mer og mer låst og kald. Foreldrene skylder ensidig på den umulige/gale andre. Foreldre som lever i et kaldt og uforsonlig samarbeidsklima har ansvar for å se sitt eget bidrag til å opprettholde konflikten. Selve konflikten er langt mer skadelig for barn enn «barnets beste» som begge foreldre roper høyt og gjentakende om.

Gjør noe med dine egne dårlige bidrag til konflikten.

Som meklere vet vi også at mange fastlåste konflikter handler i bunn og grunn om frykt for å miste barnet sitt. Det å kjempe med nebb og klør for at barnet f eks skal gå på skole nær sin egen bolig, kan handle om å posisjonere seg for å unngå at den andre plutselig vil ha hovedomsorgen for barnet. I delt bosteds ordninger, hvor barn bor like mye hos hver forelder, er det ikke sjelden en skjult frykt for at den andre plutselig vil ha barnet boende hos seg. Da blir valg av skole en slags strategi for nærhet til barnets hverdag.

 

Jeg spør Sols far:

«Hva er du mest redd for med tanke på at Sol skal gå på skolen nær mor?»

Sols far ser mer avslappet ut nå, han lener seg bakover og kjenner etter.

«Skal jeg være helt ærlig, så er jeg redd for at Sols venner bor der oppe, et stykke unna meg. Sols mor har plutselig et veldig godt argument for at Sol skal bo mest hos henne. Når jeg tenker på det blir jeg helt vissen i beina, skikkelig engstelig. Tenk om faktisk Sol sier det selv om et par år, at hun helst vil bo hos mamma. Da har jeg jo tapt alt!»

Når foreldre våger å være så åpne med hverandre, blir de selv mer klar over sin egen drivkraft og den andre forelderen kan forstå bedre den intense argumentasjonen. Under alt sinnet ligger det faktisk betydelig frykt og bekymring for å miste kontakt med barnet sitt.

Når den ene får til å dele frykt er det lettere for den andre å dele sin frykt. Ofte handler det om samme type frykt.

«Jeg må gjøre alt som står i min makt for å sikre barnets tilknytning til meg!»

«Jeg er redd for å miste kontakt med det kjæreste jeg har!»

Når foreldre kan dele frykten som ligger til grunn for stivbent og urokkelig argumentasjon kan de også trygge hverandre. Sols mor kan si:

«Jeg vil aldri trykke på for at Sol skal bo mer hos meg. For meg er det viktig at hun har venner å være sammen med både hos deg og hos meg, det er vårt felles ansvar at hun trives godt i begge hjemmene.»

Få tak i din egen frykt og del den saklig med den andre forelderen

Like fullt må avgjørelsen om skole tas. Sol er avhengig av at en av foreldrene våger å stole på det felles foreldreskapet som de nå har fått mer øye på gjennom denne samtalen. Foreldre har en stor mulighet til å komme ut av fastlåste konflikter ved å fortelle hverandre hvor viktig den andre er for barnet. Barns beste er uten tvil foreldre som ikke er gjerrige med å backe hverandre opp som foreldre. Barn trenger to foreldre som anerkjenner hverandre.

Sol er 5 år. Sol gleder seg til å begynne på skolen. Heldigvis skal både pappa og mamma følge henne 1. skoledag. Etterpå skal de spise kebab sammen. Pappa og mamma har fortalt henne at de ikke er sinte på hverandre mer. Da ble Sol veldig, veldig glad.

Aktuelt

SIK- rapport

Kirkens familievenn har fått utarbeidet en rapport om minoritetsfamiliers oppfatning av familievernet.

Familievernutvalget - høringsuttalelse

Stiftelsen Kirkens Familievern har avgitt høringsuttalelse til det regjeringsoppnevnte Familievernutvalget.

Det går bra

Det var hun som hadde tatt kontakt. Paret ønsket parterapi. De hadde hatt en periode med mye krangling, og orket ikke ha det sånn lenger.